For knappe to år siden ble pappa diagnosert med kreft, og i sommer ble det veldig klart at han ikke var en av de heldige som skulle få mange år å leve. Legene anslo at han bare hadde måneder igjen.

Jeg reiste derfor hjem til Bodø i høst, satte livet på vent. Jeg måtte ta tempoet ned for å klare å puste.

Det er ikke alle som får samme mulighet til å bruke den siste tiden de har sammen, så derfor ville jeg bruke min. Slik at vi - i hvert fall for noen uker - kunne være en hel familie.

Det er vanskelig å forklare, og kanskje enda vanskeligere å forstå hvis du selv ikke har opplevd det, hvor sårt og vanskelig det er å se dine nærmeste kjempe forgjeves. De som vet - vet. Har følt det på kroppen og kjent at frykten gjør et nytt innrykk for hver natt.

Det verste er kanskje derfor tanken på at det skal bli mye verre enn det det er nå. Vi er ikke lenger på starten på slutten, vi nærmer oss slutten på slutten. Og det er skremmende.

Så en dag skal jeg reise meg, igjen. Men i dag skal vi feire vår siste farsdag.

Vil gjerne avslutte med å si takk for alle meldinger, telefoner og støttende ord som sendes meg og min families vei. For ikke å glemme alle blomstene. Det setter vi veldig pris på, selv når jeg ikke makter å svare på meldingene eller ta telefonen.